I dette blogginnlegget utforsker vi definisjonen av vitenskap og vurderer om motbevisbarhet bør være det eneste kriteriet for å skille vitenskap fra ikke-vitenskap.
Hva er vitenskap? Vitenskapsfilosofer og vitenskapsmenn har lenge slitt med å definere disiplinen de studerer. Å definere vitenskap er mer enn bare å beskrive dens konsepter; det handler om å etablere kriterier som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap. I denne prosessen kommer vi naturlig til å forstå vitenskapens natur. Essensen av vitenskap er et kunnskapssystem basert på objektive fakta og erfaringer. Men hvordan kan vi nøyaktig definere naturvitenskapens natur? I vitenskapsfilosofien spiller kriteriene som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap en nøkkelrolle for å definere vitenskap. Denne diskusjonen kalles "problemet med kompartmentalisering", og ble først reist av positivister og tyske filosofer på 19-tallet. På 20-tallet brakte debatten mellom de logiske realistene og Karl Popper saken på spissen.
I denne artikkelen vil vi kort gjennomgå posisjonen til de logiske realistene, og deretter se hvordan Karl Popper tilbakeviste deres posisjon og konstruerte sin egen anti-proofistiske logikk. Vi vil også diskutere begrensningene til denne anti-proofismen. I prosessen vil vi gå utover spørsmålet om hva som er vitenskap og hva som ikke er det, og komme til en dypere forståelse av hva vitenskap er.
Logisk positivisme er en filosofisk bevegelse som dukket opp på begynnelsen av 20-tallet, da filosofer imponert over sprangene fremover i naturvitenskapen forsøkte å innlemme dem i filosofien. Hovedargumentet deres var at for at et forslag skal ha mening, må det kunne verifiseres ved eksperiment. Dette prinsippet om etterprøvbarhet ga sterkt gjenklang i filosofiske kretser på den tiden, og metafysiske spørsmål og argumenter ble ansett som meningsløse fordi de ikke var etterprøvbare. Som et resultat forsøkte filosofi å transformere seg selv til et system av meningsfulle forslag som kunne verifiseres ved eksperimenter. Dermed ble grensene mellom vitenskap og ikke-vitenskap klargjort, og en ny forståelse av naturvitenskapelig sannhet ble mulig. Men fordi logisk positivisme baserte seg på en induktiv metodikk, ble den til slutt utfordret av Karl Poppers antipositivisme.
Karl Poppers disproversialisme bidro til å reorganisere kjernen i vitenskapelig metodikk. Popper hevdet at vitenskapen ikke burde stole på induktiv logikk. Induktiv resonnement er prosessen med å utlede generelle lover fra mange empiriske eksempler, men det er logiske grenser for denne prosessen. Popper omtalte dette som "problemet med induksjon", og understreket at påstanden om at en vitenskapelig teori er sann ikke fullt ut kan rettferdiggjøres med empiriske eksempler. At vi for eksempel ser solen stå opp hver dag, garanterer ikke at den står opp i morgen. Dette problemet løses heller ikke av begrepet sannsynlighet introdusert av logiske realister. Til slutt fant Popper essensen av vitenskapelig sannhet i dens motbevisbarhet: for at en teori skal kunne kalles vitenskapelig, må den ha potensial til å bli motbevist.
Denne motbeviselseslogikken ga Popper kriteriene for å skille vitenskap fra ikke-vitenskap, men hans tilnærming hadde sine begrensninger. Popper utviklet sine filosofiske synspunkter mens han studerte matematikk i Østerrike og samhandlet med fysikkens store hjerner. Spesielt ble han imponert over Einsteins teori om generell relativitet, som han brukte for å klargjøre grensene mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Han så Einsteins teori som et eksempel på sann vitenskap fordi den var så spesifikk og motbeviselig. På den annen side kritiserte Popper Freuds psykoanalyse og marxistiske historiske teori, og hevdet at de var pseudovitenskap som ikke kunne motbevises.
Imidlertid var Poppers tilnærming sannsynligvis subjektiv. Som ung var han fascinert av teoriene til Freud og Marx, men i stedet for å finne aksept blant deres tilhengere, opplevde han motstand. Denne opplevelsen etterlot et arr på Popper, og han ble senere mer kritisk til disse teoriene. Basert på denne personlige erfaringen brukte Popper prinsippet om motbevisbarhet for strengt, og utelukket muligheten for at Freuds og Marx sine teorier kunne være vitenskapelige.
Men selv teorier som ble ansett som ubeviselige kunne gis vitenskapelig status i moderne tid gjennom nye tolkninger. For eksempel åpnet Lacans kritiske arv av Freuds teorier, eller Althussers nytolkning av marxismen, for muligheten for vitenskapelige tolkninger av teorier som Popper hadde ansett som uvitenskapelige basert på kriteriene om motbevisbarhet. Lacan omtolket Freuds teorier som motbeviselige strukturer, og Althussers vektlegging av marxismens vitenskaplighet kastet nytt lys over dem.
Avslutningsvis er vitenskap ikke begrenset til naturvitenskap, men er en universell metodikk som også kan brukes på humanistiske teorier. Selv om det er klart at kriteriet motbevisbarhet er en viktig faktor for å skille vitenskap fra ikke-vitenskap, kan omfanget av vitenskap variere avhengig av hvordan dette kriteriet brukes. Derfor, når vi diskuterer definisjonen av vitenskap, bør vi ikke bare stole på motbevisbarhet, men også vurdere de ulike mulighetene og potensialene til en teori. Dette vil tillate vitenskap å bryte ned grenser med andre disipliner og bane vei for et bredere spekter av akademiske undersøkelser.
