I dette blogginnlegget analyserer vi forholdet mellom fosteret og moren under svangerskapet fra et biologisk og etisk perspektiv, og utforsker hvilket konsept som er mer passende: parasittisme eller symbiose.
Graviditet og fødsel har lenge vært ansett som et sublimt fenomen for mennesker, både i øst og vest. Graviditet er befruktning av et befruktet egg av et egg og sædceller i livmoren, en hellig prosess der livet blir født og vokser. Gravide kvinner har vært beskyttet siden antikken, og graviditet ble ansett som en stor gunstig anledning for familien. Da nyheten om en graviditet i familien spredte seg, ble det gitt gratulasjonsgaver, og det ble praktisert svangerskapsomsorg for det ufødte barnet.
Nylig argumenterte imidlertid en nettbruker på en nettside for abort at fosteret som vokser inne i morens kropp er parasittisk på moren. Nettbrukeren hevdet at fosteret vokser ved ensidig å ta næringsstoffer fra moren, og nevner interspecies parasittisme som finnes i dyphavsfisk og noen virvelløse dyr som et eksempel. Han hevdet at dette forholdet blir referert til som "parasitt" i spesialiserte bøker og artikler. Dette har utløst en heftig debatt på nett, men kan forholdet mellom mor og foster under svangerskapet betraktes som parasittisk? Jeg vil gjerne diskutere dette.
Først og fremst synes jeg det er uaktuelt å se på forholdet mellom fosteret og moren som parasittisk. Den første grunnen er overføring av gener. Å gi sine gener videre til neste generasjon, eller reproduksjon, er et av de endelige målene for levende ting. Et parasittisk forhold er et der en av de to organismene hjelper den andre, men den andre ikke blir hjulpet eller blir skadet. En mor overfører imidlertid genene sine til avkommet gjennom graviditet og fødsel, som er en viktig oppgave for livet, så det bør ikke betraktes som et parasittisk forhold, men snarere et symbiotisk forhold, med gjensidig nytte.
Dessuten har fosteret ikke bare godt av moren. Under graviditeten overføres noen av giftstoffene i mors kropp til fosteret. 9. mars 2014 viste en test utført av en koreansk TV-stasjon at syntetiske skadelige stoffer som DDD, DDE og DDT ble overført fra morens blod til fosteret. Overraskende nok var konsentrasjonen av skadelige stoffer i fosterets blod mye høyere enn i morens. I tillegg driver kvinner ut skadelige stoffer fra kroppen gjennom graviditet og fødsel. Når man sammenligner innholdet av giftige stoffer i kroppen til enslige, personer som har født én gang, og personer som har født to ganger, fant man at jo flere ganger en kvinne har født, jo flere giftstoffer driver hun ut. Dette tyder på at fosteret ikke er en enveisparasitt på moren, men snarere et gjensidig fordelaktig forhold.
Videre har forskere ved Icahn School of Medicine ved Sinai-fjellet vist at mødre mottar celler fra fostrene sine for å bekjempe sykdom. Grunnen til at gravide som lider av hjertesvikt som hjerteinfarkt før eller etter fødsel blir raskere friske enn de med hjertesvikt, er at de får celler fra fosteret som kan differensiere seg til ulike hjerteceller. Dette gir mor ressurser som hun kan bruke til å behandle sykdommen. Samlet sett er det uaktuelt å karakterisere forholdet mellom mor og foster som et enkelt parasittisk forhold.
Først og fremst er selve definisjonen av ordet parasittisme problematisk. I følge 1972-utgaven av Thomas C. Chengs General Parasitology er parasittisme definert som «et metabolsk avhengig forhold mellom to forskjellige arter». I følge denne definisjonen er ikke forholdet mellom en mor og foster et parasittisk forhold fordi det er homospesifikt. Når det gjelder dyphavsfisken og noen virvelløse dyr som er nevnt tidligere, er ikke begrepet parasittisme passende.
Ved første øyekast kan fysiologien til graviditet og parasittisme virke lik. Definisjonen av parasittisme gjelder imidlertid kun for forhold mellom to forskjellige arter, og i virkeligheten er forholdet mellom mor og foster mer beslektet med et samarbeidssymbiotisk forhold enn et parasittisk.
Enda viktigere, påstanden om at fosteret er parasittisk på moren kan brukes til å rasjonalisere svangerskapsavbrudd eller abort. Det parasittiske forholdet er forenlig med påstanden om at det kreves mors samtykke for å fortsette svangerskapet. Hvis en mor blir tvunget til å fortsette et svangerskap hun ikke ønsker, kan hennes kroppslige rettigheter bli krenket. Dessuten, hvis fosteret hevdes å være en parasitt på mor, er det en risiko for at fosteret ikke blir beskyttet av mor. Den fysiske risikoen ved å fortsette et svangerskap kan være livstruende for moren, så vi bør være kritiske til påstander som sidestiller et foster med en parasitt. I fremtiden, når lignende påstander fremsettes, bør vi se på problemstillingen fra et vitenskapelig, logisk og etisk perspektiv.
