I dette blogginnlegget skal vi undersøke kunstens essens og sosiale rolle, med fokus på Adornos begreper «identitet» og «forskjell», og hvorfor han kritiserte populærkunst som en forbruksvare i det kapitalistiske samfunnet.
Adorno påpekte at populærkunst masseprodusert av kulturindustrien ikke bare har mistet sin essens som kunst ved å bli en vare for profittmaksimering, men også skjuler motsetningene og absurditetene i det moderne samfunnet. Etter Adornos syn er populærkunst ikke noe mer enn en vare produsert gjennom standardisering, fra komposisjon til uttrykk. Han mente at standardiseringen av populærkunst også standardiserte individers verdsettelse, noe som gjorde deres individualitet umulig å skille fra andres. Spesielt i et kapitalistisk samfunn som reduserer alt til varers bytteverdi, fungerer populærkunst som en mekanisme som reduserer selv individuell identitet til en vare.
Adornos kritikk av populærkunstens iboende begrensninger fører til en dyp refleksjon over samtidskunsten. Han mente at når kunsten mister sin funksjon med å reflektere og kritisere den sosiale virkeligheten, mister den sin betydning som kunst. Adorno argumenterer for at populærkunst ikke bare er underholdning, men har blitt et verktøy som dominerer folks tanker og følelser og lammer deres sans for samfunnskritikk. Dette er et viktig poeng som får oss til å revurdere kunstens rolle og verdi i samtidssamfunnet.
Adorno definerer tendensen til å forene ulike verdisystemer til ett enkelt verdisystem som identitet, og tendensen til å avvise reduksjon til ett enkelt verdisystem som ikke-identitet. Han argumenterer for at kunsten må ha denne ikke-identiteten som avviser reduksjon. Derfor må kunsten nekte å bli en vakker vare som massene begjærer, og må være stygg og ubehagelig i seg selv. For ham må kunsten la betrakterne oppleve verdens essens slik kunstneren ser den. Kunst må være et medium som lar oss oppleve det absurde i det moderne samfunnet ved å fremstå i en atypisk form som nekter å bli standardisert.
Adorno verdsetter avantgardekunst, som Schönbergs musikk, høyt for å motstå identifikasjon samtidig som den ikke direkte uttrykker motstand eller opplysning. Dette er fordi han mener at det å direkte uttrykke motstand eller opplysning har en iboende voldelig intensjon om å identifisere ulikheter. Akkurat som Schönbergs musikk, full av dissonans, fikk lytterne til å føle seg ukomfortable, må kunsten motstå identifikasjonens vold ved å la betrakterne oppleve den manglende identiteten som avsløres i den.
For Adorno er kunst et sosialt produkt, og derfor eksisterer estetikk for å lese den smertefulle samfunnets tilstand som er avleiret i kunstverk. Han presenterte avantgardekunst, som har ulikhet som selve sitt attributt, som den ideelle formen kunsten bør forfølge. Han advarte mot at kunst skulle bli en vare som tilfredsstiller massenes ønsker og understreket kunstens autonomi og ulikhet. Dette perspektivet gjenspeiler hans filosofiske tro på at kunst ikke bare skal gi estetisk nytelse, men også fungere som et verktøy for sosial kritikk og motstand.
Adornos estetikk blir positivt vurdert ved at den forfulgte kunstens autonomi gjennom forholdet mellom kunst og samfunn. Dette er fordi han mente at kunsten skulle være sosial, samtidig som den skulle være løsrevet fra samfunnet og konfrontere dets essens. Hans estetikk gir et kritisk perspektiv på eksisterende kunst. Hvis vi for eksempel tolker Cézannes maleri av epler gjennom Adornos estetikk, ville det ikke være noe mer enn et uttrykk for en «vakker illusjon» løsrevet fra samfunnets essens.
Cézannes verk kan imidlertid sees på som mimesis, der kunstnerens subjektive inntrykk uttrykkes gjennom farger som rødt og grått og geometriske former. Mimesis betyr å gjengi subjektets oppfatning av verden, eller med andre ord, å gjøre det uhåndgripelige håndgripelig. Med andre ord er ikke Cézannes verk et spesifikt eple som kan sees med det blotte øye, men en gjengivelse av verdens sanne natur slik den fanges opp av kunstnerens blikk, det vil si naturens vitalitet, bøndenes liv sammenflettet med den, og kunstnerens tanker mens han betrakter dem.
Adorno mener at kunsten skal la betrakteren oppleve essensen av verden slik den er fanget av kunstneren. Ved å begrense denne estetiske opplevelsen til det moderne samfunnets absurditet, begrenser han imidlertid sann kunst til opplevelsen av selve sanseobjektets ikke-formalitet. Til syvende og sist fornekter Adornos estetikk mimesis som en reproduksjon av subjektivitet.
På den annen side snevrer Adornos estetikk kunstens spekter i stor grad inn. Med andre ord, mens han kritiserer identifikasjonens vold, hevder han at bare den avantgardekunsten han forfølger er sann kunst, og forsøker å identifisere kunst fra avantgardekunstens perspektiv. Dette fratar spesielt ulike kunstformer i virkeligheten muligheten til å bli oppdaget. Som Benjamin påpekte, er det mulig å oppdage en ny kunstnerisk ånd selv i fotografier som er tatt ved en feiltakelse og mangler enhver subjektivitet fra fotografens side. I tillegg, som i tilfellet med populærmusikk, som formidler budskap om sosial motstand, kan selv populærkunst som følger kapitalens logikk utføre en kritisk funksjon i samfunnet.
Avslutningsvis gir Adornos kunstteori et viktig kritisk perspektiv på samtidskunst og kulturindustrien, men det finnes også kritikk av at perspektivet hans er for restriktivt. Med tanke på kunstens mangfold og pluralitet og det faktum at ulike kunstformer kan spille en rolle i sosial kritikk og motstand, gjenspeiler kanskje ikke Adornos teori fullt ut kompleksiteten og den flerlagede naturen til samtidskunst. Når man diskuterer kunstens natur og funksjon, er det derfor nødvendig å referere til Adornos kritiske perspektiv, samtidig som man utforsker ulike kunstneriske uttrykk og deres muligheter.
