I dette blogginnlegget skal vi se på psykologien bak vår nøling og ubesluttsomhet når vi står overfor en rekke valg, samt frykten og angsten som ligger skjult inni oss.
Helt siden jeg var barn har jeg likt å tenke dypt. Det er derfor jeg liker å gå mens jeg ser ned i bakken. Den lange veien er tankenes vei. Jo lengre veien er, desto dypere blir tankene mine. Men jeg kan ikke nyte den nå. Jeg må se på himmelen og omgivelsene mine. Blikket mitt er spredt, og tankene mine blir forvirret. Tankene mine kan ikke flyte, og gleden min kan ikke fortsette. Men de rundt meg sier at det er slik det skal være. De sier at jeg må se mange ting. Jeg vet dette også. På grunn av dette føler jeg et press som jeg aldri har følt før. Det strammes sakte og presser meg videre. Men jeg kan ikke komme videre. Jeg utsetter å ta et valg.
Valg. Ordboken definerer det som «å velge det som er nødvendig blant flere alternativer», «handlingen med å velge ett av flere metoder for å løse et problem», og «fenomenet der, i henhold til prinsippet om at de sterkeste overlever, bare de organismene som er tilpasset sitt miljø eller sine forhold overlever, mens de som ikke er det, dør ut.» Det stemmer. Jeg kjenner allerede disse definisjonene godt. Men det er ikke det jeg leter etter. Jeg vil ikke ha et svar på spørsmålet om hvem jeg er. Jeg vil vite hvilket valg jeg bør ta og hvordan jeg bør ta det. Så jeg ber om hjelp fra de rundt meg, men alt jeg får er nye valg. Disse valgene forvirrer meg enda mer. Det faktum at de alle er riktige, gjør det enda vanskeligere for meg.
Jeg prøvde å være modig. Jeg gikk videre med mine egne overbevisninger. Jeg følte meg frigjort. På den tiden trøstet og roste jeg meg selv for alt det harde arbeidet jeg hadde gjort. Det var imidlertid bare midlertidig. Uansett om resultatet av valget mitt var bra eller dårlig, følte jeg anger. Det er bare et spørsmål om grad, men det er alltid det samme. Det vanskelige her er at etter å ha tatt et valg, er det bare angeren som sitter igjen i minnet mitt. Jeg glemmer raskt de gode tingene og holder fast ved de dårlige tingene lenge. Og jeg er følsom for dem. Det er derfor jeg nøler med å ta valg om problemene som kommer foran meg. Jeg er redd. Jeg føler meg engstelig og tenker: «Jeg vil angre igjen.»
Du er ung. Folk rundt meg trøster meg. Du har mange muligheter. De gir meg råd når jeg er bekymret. Er det virkelig sant? Er jeg ung? spør jeg meg selv. Det virker sant. Objektivt sett er jeg fortsatt ung og har mange muligheter. Kan jeg da gå tilbake? Kan jeg velge på nytt? Det er vanskelig. Bare fordi jeg er ung og har mange muligheter, betyr det ikke at jeg lett kan ta et nytt valg. Når jeg ser tilbake, er broen jeg krysset allerede utslitt. For å gå tilbake trenger jeg kompensasjon. Jeg må anstrenge meg. Eller jeg må ta risikoer. Jeg må bli kvitt frykten min. Jeg kan ikke gjøre det akkurat nå. Jeg ser alltid tilbake med anger, men jeg vender raskt blikket bort. Jeg har ikke styrke til å møte meg selv og snu meg tilbake. Nei, jeg vil finne styrken, men jeg er redd. Så jeg prøver hardt å glemme fortiden og se fremover. Akkurat nå er jeg bare en gammel mann som vil være ung.
Jeg åpnet en bok. Der venter diverse problemer på meg. Og tiden renner ut. Tiden tvinger meg til å ta et valg. Men det finnes ikke noe riktig svar. Eller kanskje alt er det riktige svaret. Når jeg dekker til hodet fordi det er vanskelig, blir jeg fristet til å gi opp. Men jeg vet allerede resultatet av å gi opp. Problemet vil forsvinne. Muligheten til å velge forsvinner. Og baksiden av boken forblir tom. Det tomme rommet gjør meg pessimistisk. Det får meg til å hate meg selv. Så jeg må velge. Det er vanskelig, men jeg må gjøre det. Jeg samler tankene mine og ser igjen, men jeg er fortsatt rådvill. Jeg er engstelig fordi jeg ikke vet hvilke resultater valget mitt vil bringe eller hvilke nye problemer det vil skape. Det er derfor jeg fortsatt nøler foran utallige vanskelige valg.
I denne forvirringen spør jeg meg noen ganger: «Hvorfor er det så vanskelig å ta et valg?» Kanskje det er fordi frykt og angst er dypt forankret i meg. Frykten for å mislykkes og den resulterende angeren og skuffelsen tynger meg tungt. Men når jeg tenker på det, blir jeg plutselig minnet på valgene jeg tok tidligere. På den tiden var jeg like nølende og redd som jeg er nå. Men i ettertid har disse valgene ført meg dit jeg er i dag og lært meg mange leksjoner og hjulpet meg å vokse. Selv om jeg fortsatt angrer litt, har disse valgene gjort meg til den jeg er i dag.
Når jeg tenker på det på denne måten, føler jeg håp om at forvirringen og frykten jeg opplever nå også vil bli meningsfulle opplevelser for meg en dag. Valg er alltid vanskelige, men det er gjennom disse valgene vi vokser og utvikler oss. Selv om jeg er engstelig og forvirret nå, tar jeg et nytt skritt fremover med troen på at jeg en dag vil kunne se tilbake på disse øyeblikkene og smile. Øyeblikk med valg vil fortsette å komme, men jeg vil bli sterkere gjennom dem. Til syvende og sist er valg en viktig del av livene våre, og gjennom dem kan vi oppdage oss selv og skape en bedre fremtid.
