Dette blogginnlegget analyserer kjernen i politisk dynamikk ved å undersøke hvordan partisystemer og valgsystemer induserer eller reduserer fastlåste situasjoner, med fokus på forskjellene mellom president- og parlamentariske systemer.
Vi er ofte vitne til fastlåste tilstander som oppstår som følge av sammenstøt mellom ulike politiske krefter i den politiske prosessen. Vanligvis refererer fastlåsthet til den politiske prosessen der, til tross for at både den utøvende grenen og den lovgivende makt ønsker politiske endringer, deres preferanser ikke samsvarer, noe som forhindrer lovgivning. Følgelig forblir eksisterende politikk uendret. De institusjonelle egenskapene som er iboende i hvert lands styreform har ofte blitt nevnt som en primær årsak til slik fastlåsthet.
I et presidentsystem velges presidenten og lovgivende forsamling separat, er ikke gjenstand for gjensidig riksrett i løpet av sine faste perioder, og presidenten utøver bred myndighet i kabinettdriften. Disse faktorene skaper forhold som bidrar til friksjon mellom presidenten og lovgivende forsamling. Spesielt jo sterkere presidentens lovgivende makt – som retten til å fremme lovforslag – desto større er potensialet for konflikt med lovgivende forsamling. I denne sammenhengen har fastlåste stillinger en tendens til å forekomme oftere i delte regjeringssituasjoner – der presidentens parti ikke har flertall i lovgivende forsamling – enn i ettpartiregjeringer.
Motsatt, i parlamentariske systemer der flertallspartiet danner kabinettet og lovgivende forsamling har makten til å avsette det, oppstår det mye sjeldnere fastlåst politikk. Dette er fordi selv om flertallspartiet ikke klarer å sikre et flertall, kan det danne en koalisjonsregjering med minoritetspartier for å oppnå et flertall, statsministeren og kabinettet kan erstattes i henhold til parlamentsflertallets beslutninger, eller statsministeren kan oppløse parlamentet for å avholde nyvalg og danne et nytt kabinett, og dermed unngå fastlåst politikk. For at disse mekanismene skal fungere stabilt, må det generelt opprettholdes sterk partidisiplin under dannelsen og oppløsningen av koalisjonsregjeringer.
Et representativt eksempel på institusjonell modifikasjon som er forsøkt å redusere fastlåstheten i presidentsystemet, er Frankrikes semipresidentsystem. Selv om det er identisk med presidentsystemet, der en president velges direkte med en bestemt periode, får det kjennetegn ved et parlamentarisk system ved at hvis presidentens parti ikke klarer å sikre et parlamentarisk flertall, utnevner presidenten lederen for det parlamentariske flertallet til statsminister, som deretter leder administrasjonen. Denne situasjonen kalles en samboerregjering, og i dette tilfellet ligner regjeringens operasjoner på et parlamentarisk system. Imidlertid kan det oppstå fastlåste situasjoner hvis det oppstår tvister mellom presidenten og statsministeren om myndighetsfordelingen. Omvendt, i en mindretallsregjeringsituasjon, fungerer den politiske situasjonen nesten identisk med presidentsystemets operative modell. Samtidig benytter det franske parlamentet et omvalgssystem, noe som skaper en struktur som oppmuntrer til et topartisystem.
I presidentsystemer påvirker partisystemet og valgsystemet også fastlåste situasjoner betydelig. Når det gjelder partisystemet, fremmer proporsjonal representasjon et flerpartisystem, og et flerpartisystem gjør det vanskelig å danne et stabilt flertall i parlamentet. I land med en tokammerlovgivende forsamling øker sannsynligheten for en splittet regjering hvis flertallspartiene i over- og underhuset er forskjellige, eller hvis et av kamrenes flertallspartier er forskjellige fra presidentens parti. Videre, hvis det finnes institusjonelle mekanismer som styrker partidisiplinen, eller hvis den ideologiske polariseringen mellom partiene intensiveres, har presidenten større vanskeligheter med å sikre flertallsstøtte fra parlamentet i et scenario med splittet regjering. Omvendt kan det å avholde parlaments- og presidentvalg samtidig redusere sannsynligheten for en splittet regjering på grunn av glorieeffekten til den ledende presidentkandidaten. Dessuten, selv om en splittet regjering dannes, oppstår det ikke nødvendigvis fastlåst situasjon hvis opposisjonspartiet har nok seter til å overstyre presidentens veto.
Den spesifikke strukturen i det parlamentariske systemet påvirker også betydelig om det oppstår fastlåst situasjon. I systemer der talmannen har sterk makt til å legge til rette for saksbehandling, kan det oppstå fastlåst situasjoner i en delt regjering på grunn av presidentens potensial til å utøve vetorett. Videre, i institusjonelle strukturer som vektlegger enighet mellom flertalls- og minoritetspartiene, slik som forhandlingsblokksystemet, kan det oppstå fastlåst situasjoner selv i en delt regjering. Dette er fordi minoritetspartiet kan bruke prosedyremessige verktøy for å forsinke agendaen som flertallspartiet forfølger. Dessuten er filibustering (taler som hindrer parlamentariske saksbehandlinger), som minoritetspartiet bruker som en strategi for lovgivningsmessig forsinkelse, også en viktig årsak til fastlåst situasjon. Når det nødvendige quorumet for å avslutte en filibuster settes for høyt, blir det vanskelig å løse fastlåst situasjoner. Den høye sannsynligheten for at det oppstår fastlåst situasjoner når kontroversielle politiske spørsmål som mangler sosial enighet, tas opp gjennom lovgivning, er også et fenomen som er sammenvevd med disse institusjonelle faktorene.
En tilnærming for å redusere problemet med splittede regjeringssituasjoner som fører til fastlåste presidentvalgsystemer, er dannelsen av koalisjonsregjeringer, slik det er forsøkt i flere søramerikanske land. Dette alternativet fungerer som et parlamentarisk system, der en mindretallspresident forhandler med opposisjonen om å danne et felles kabinett, og dermed sikre flertallsstøtte i parlamentet. Sterk partidisiplin kan redusere avhopp under forhandlinger, og presidentens sterke autoritet kan også bidra positivt til å opprettholde koalisjonsregjeringen. Forskning har også antydet at det å avholde både parlamentsvalg med proporsjonal representasjon og presidentvalg med omvalg samtidig øker sannsynligheten for å danne en koalisjonsregjering. Å avholde begge valgene samtidig har den effekten at det begrenser spredningen av partier. Videre, når presidentvalget går via omvalg, intensiveres forhandlingene mellom partiene mellom første runde og omvalget, noe som potensielt legger til rette for dannelsen av et koalisjonskabinett.
En annen tilnærming for å redusere fastlåste partier, slik man ser i USA, innebærer at presidenten overtaler opposisjonslovgivere til å sikre flertallsstøtte for hvert lovforslag. Denne metoden er først og fremst effektiv når partidisiplinen er svak og parlamentsvalgsystemet er et system med enkelt flertall og ett valgdistrikt. Under disse forholdene består lovgivende forsamling vanligvis av to store partier, og lovgivernes politiske autonomi er høy, noe som gjør det lettere for presidenten å overtale individuelle lovgivere. Spesielt når presidentens lovgivende myndighet er svak, føler presidenten et enda større behov for lobbyvirksomhet for å påvirke Kongressen direkte. Alle disse metodene tar sikte på å løse fastlåste partier ved at presidenten danner ny flertallsstøtte i Kongressen.
