Hva er den riktige holdningen for å sette pris på dans? Dette blogginnlegget diskuterer tankesettet og tilnærmingen som trengs for å virkelig forstå og føle dans.
I likhet med andre kunstarter er dans en ekstrovert aktivitet ved at den forventer en respons. Det vil si at dansere skaper verk som har til hensikt å formidle sine egne erkjennelser til publikum og dele inspirasjonen de har opplevd. På dette tidspunktet nærmer dans seg ikke som en enkel sekvens av bevegelser, men som et dyptgående kunstnerisk uttrykk. Dansere bruker kroppene sine som verktøy for å formidle følelser som ikke kan uttrykkes med ord, og gjennom denne prosessen oppstår kunstnerisk kommunikasjon. Dans overskrider språkets begrensninger og uttrykker universelle menneskelige følelser og opplevelser gjennom visuelt språk. Dette er en av grunnene til at dans er elsket over hele verden, og krysser kulturelle og språklige barrierer.
Hvordan skjer denne kommunikasjonen? På scenen presenterer danseren bevegelsene de har skapt med kroppen sin for publikum. Disse bevegelsene må iboende bære emosjonell mening og livserfaring. Livserfaringer gjengis imidlertid ikke realistisk. Når en danser for eksempel uttrykker smerten ved separasjon, viser de ikke bokstavelig talt handlinger som å vifte med hendene, felle tårer eller omfavne en imaginær figur. I stedet presenterer de den gjennom abstrakte kroppsformer. Disse abstrakte bevegelsene stimulerer publikums fantasi, og tillater ulike tolkninger basert på individuelle erfaringer. Dessuten gjenspeiler danserens fysiske uttrykk kompleksiteten i følelser, og formidler følelser utover enkel tristhet. Dette er en av dansens unike sjarm.
Danseren forventer at publikum skal overskride sin rolle som rene tilskuere og delta i bevegelsene som utfolder seg foran dem. Selv om de tilsynelatende sitter stille på plassene sine, tror danseren at publikum vil danse med og bruke hele muskelsystemet sitt i takt. De håper å vekke de samme emosjonelle assosiasjonene i publikum som opprinnelig beveget danseren selv. Først når publikum uttrykker og deler sine egne følelser ved å følge danserens bevegelser, blir dans virkelig en fullendt kommunikasjonskunst. Denne interaksjonen gjør hvert danseøyeblikk mer spesielt og gjør det mulig for publikum og danser å bli ett.
Det å bare stimulere publikums følelser kan imidlertid ikke være danserens eneste mål. Han streber etter å endre publikums eksisterende følelser overfor et motiv, utvide deres opplevelse og frigjøre dem fra vanemessige reaksjoner. Dette lar dem oppfatte og oppleve virkeligheten på nytt. For å oppnå dette målet bruker danseren primært bevegelse, men bruker også andre elementer som scenebakgrunner og musikk som kan utløse publikums emosjonelle assosiasjoner. Belysning og kostymer spiller også avgjørende roller, og gir dybde til budskapet danseren søker å formidle. Danserens kostyme er ofte så tett integrert at det føles som en forlengelse av selve bevegelsen, og fungerer som et viktig element i å fullføre dansens overordnede estetikk.
Hvordan bør publikum reagere på disse forventningene og innsatsen fra danseren? Når de møter et kunstverk, danner de fleste publikummere seg naturlig forventninger til verket. De danner forventninger om hvordan verket kan være basert på tidligere estetiske erfaringer eller kunnskap, informasjon om kunstneren og verket, og så videre. Når det gjelder dans, vil imidlertid disse forventningene ofte villede verdsettelsen av verket. Dette er fordi publikum ikke selv kan fordype seg i danserens bevegelser. Mens de setter pris på dans, kan noen publikummere bare fokusere på ett bestemt aspekt, for eksempel formene som spores av danserens armbevegelser eller bakgrunnsmusikken. Selvfølgelig, selv i dette tilfellet bruker publikum sanseorganer som syn eller hørsel, men det kan ikke sies at de fullt ut ser dansen.
Så, hvordan kan man se dans fullt ut? Med ett ord handler det om å bli danseren selv. I denne forbindelse er en novelle om en bonde verdt å referere til. En bonde mistet hesten sin. Som et resultat av dette klarte han å finne hesten sin. Hvis publikum tar den samme tilnærmingen som denne bonden, vil de garantert oppdage hva danseren har til hensikt å formidle. Bare ved å tilnærme seg dans på denne måten kan man virkelig oppfatte den som kunst. Videre er kontinuerlig læring og forståelse av hvordan man skal se på dans avgjørende. Ved å studere danserens intensjoner og verkets bakgrunn, og ved å oppleve ulike dansestykker, kan man utdype sin forståelse av dans. Å studere dansens historie og oppleve ulike dansestiler er også avgjørende. Dette gir publikum muligheter til å forstå og nyte dans på en dypere måte.
Dans er en kunstform som er nært knyttet til våre daglige liv. Hver bevegelse uttrykt av en danser legemliggjør menneskets natur, følelser og livsfilosofier. Derfor overskrider det å sette pris på dans ren observasjon; det er også en prosess med å reflektere over og få ny innsikt i våre egne liv. Når publikum engasjerer seg i dans gjennom denne prosessen, overskrider det ren kunstnerisk uttrykk og gjennomsyrer livene våre dypt. Videre får publikum gjennom dans muligheter til å utforske sitt eget indre jeg og oppdage nye følelser. Dette er et av de unike aspektene som skiller dans fra andre kunstformer. Dans er ikke bare bevegelse; den fødes i skjæringspunktet der liv og kunst møtes.
