Vi diskuterer hvorfor kjernefysiske fagfolk ofte omtales som «kjernefysisk mafia», og stiller spørsmål ved om dette stigmaet er berettiget.
Hver gang vi ser ordene «atommafia» i avisen eller på nyhetene, krymper vi oss, og blikket vårt vender seg ubevisst mot artikkelen. Det provoserende begrepet «atommafia» har nylig dukket opp igjen i sammenheng med saker som den nylig reviderte atomavtalen mellom Korea og USA og den kontroversielle forlengelsen av levetiden til Wolseong nr. 1 kjernekraftverk. På den ene siden er jeg bekymret for at jeg, som kjerneteknikkstudent, vil bli behandlet på denne måten når jeg drar ut i verden, men på den andre siden stiller jeg spørsmål ved hvorfor jeg burde bli behandlet på denne måten. Derfor vil jeg i denne artikkelen forsøke å avkrefte misoppfatningene om atommafiaen og tilbakevise deres meninger.
La oss først se på konseptet atommafiaen. «Atommafiaen» refererer til en gruppe atomkrafteliter fra bestemte akademiske bakgrunner og forbindelser som har etablert en klikkekultur ved å monopolisere nøkkelstillinger i Korea Hydro & Nuclear Power (KHNP), KEPCO, produsenter, testlaboratorier og statsministerens atomvåpenovervåkingsorganisasjon, ved å bruke sin eksklusive teknologi og nasjonale sikkerhet som våpen.
Blant dem er Institutt for kjerneteknikk ved Seoul National University i Sør-Korea, som produserer 40 prosent av landets doktorgrader innen kjernekraft, sentrum for kjernekraftmafiaen. Det sies her at kjernekrafteliten dominerer nøkkelposisjoner, og jeg synes dette er ganske naturlig og fortjent. Se på organisasjonene de er i. KEPCO, KEPCO, produsenter, testsentre, overvåkingsorganisasjoner osv. er alle organisasjoner som ikke kan gjøre noe uten dyp kunnskap om kjernekraft. Det virker logisk at de beste menneskene med den beste ekspertisen skal ha ansvaret for disse organisasjonene. Det eneste stedet der tverrfaglig ekspertise er nødvendig, er vaktbikkjeorganisasjonen, som skal være strengt nøytral. I Korea er Nuclear Safety Commission (KNSC) den høyeste komiteen med ansvar for kjernekraftsikkerhet under statsministeren. Medlemmene av KNSC er imidlertid som følger. Når det gjelder andelen medlemmer, er det flere personer som ikke er atomkraftrelaterte enn personer som er atomkraftrelaterte, inkludert en professor i mikrobiologi, lederen av energi- og klimakomiteen i Environmental Movement Alliance og en professor i naturvitenskapelige liberale kunster, og det er til og med anti-atomkraftpionerer blant dem.
Dette får meg til å tenke at den negative definisjonen av den nåværende «atommafiaen» i form av dominerende nøkkelposisjoner er ulogisk, dvs. at det er en feil tolkning å se dette fenomenet som en mafia når atomeksperter skal ha ansvaret.
Atomeksperter har nøkkelstillinger rett og slett fordi de er anerkjent som de beste innen sitt felt. Det er ikke uvanlig i andre felt at folk med spesifikke spesialiseringer har nøkkelstillinger. For eksempel, i IT-bransjen har programvareeksperter nøkkelstillinger, og innen det medisinske feltet er leger og forskere sentrale aktører på sykehus. Dette er avgjørende for fremgangen og sikkerheten innen deres felt.
Men har de negative effekter utover å inneha nøkkelposisjoner og bygge en mafialignende klikkkultur? For eksempel sier noen at atommafiaen skaper en atomsentrert energistruktur i landet vårt, og fratar oss muligheten til å omfavne ny energi. Men dette er en klar misforståelse. For det første, hvis vi ser på den nåværende energimiksen i Korea, er det sant at kjernekraftproduksjonen er mye høyere enn andelen andre nye energikilder, nemlig fornybar energi. Men er dette et resultat av at «atommafiaen» kun forfekter kjernekraft fordi de ikke forstår andre energikilder? De som stiller spørsmål ved dette, peker på Tyskland, som har gått over til kjernekraft og gått over til fornybar energipolitikk, og argumenterer for at Korea bør følge etter. Imidlertid vet alle med bare en flyktig interesse for ingeniørfag at denne ideen er utdatert. Selv om det er sant at ulike alternative energikilder utvikles, er det umulig å drive Korea utelukkende med fornybar energi på grunn av landets geografiske egenskaper (landareal, solintensitet, vindhastighet osv.). Samtidig kan ikke mengden termisk kraftproduksjon, som slipper ut mye klimagasser, økes vilkårlig, så kjernekraft spiller en rolle. Hvis vi sammenligner den 7. elektrisitetsforsyningsplanen med den 6., synker andelen kull i energiforsyningen med 2.5 %, andelen kjernekraft øker med 1.1 prosentpoeng, og andelen fornybar energi øker med 0.1 prosentpoeng.
Derfor er det viktig å erkjenne at dagens energimiks ikke drives av «atommafiaen» for å nekte oss muligheten til å omfavne nye energikilder, men snarere er en naturlig respons på økende energietterspørsel og den internasjonale satsingen på å redusere klimagassutslipp. Kjernekraft regnes for tiden som en av de mest pålitelige og effektive energikildene. Selvfølgelig må vi utvikle fornybare energikilder, men vi må også erkjenne den realistiske begrensningen at de ikke kan erstatte konvensjonelle energikilder på kort sikt.
Selvfølgelig fortjener de nylige skandalene i kjernekraftindustrien å bli straffet. Men vi bør ikke anta at hele kjernekraftindustrien har blitt en kjernekraftmafia, og at disse problemene er unike for kjernekraftindustrien. Det er en vanlig praksis med samarbeid mellom noen uetiske interessenter i det koreanske samfunnet, som også har blitt funnet i den politiske og sosiale sektoren. Det ville være en grov overdrivelse å si at dette er arbeidet til en «kjernekraftmafia», og at Seoul National University står i sentrum for det. Snarere er det behov for en nasjonal refleksjon for å ta tak i denne vanlige koreanske nepotismen.
Sør-Koreas bemerkelsesverdige utvikling de siste femti årene har blitt drevet av en energiforsyning som har støttet økonomisk vekst, og jeg tror at kjernekraft har spilt en stor rolle i dette. På grunn av noen uetiske og uvitende personer i kjernekraftindustrien har imidlertid hele industrien blitt stigmatisert som «atommafiaen» og har påvirket Koreas image som en atommakt negativt. På dette tidspunktet er det nødvendig å felle en nøktern vurdering av om personene som omtales som «atommafiaen» virkelig har mafialignende egenskaper i kjernekraftindustrien til tross for det naturlige fenomenet at de har spesialisert kunnskap og innehar nøkkelstillinger, eller om dette er et problem for hele landet, men kjernekraftindustrien blir utpekt på en heksejaktmåte.
Til slutt trenger samfunnet vårt en god forståelse og et balansert syn på kjernekraftteknologi. Kjernekraft krever i sin natur et høyt nivå av sikkerhetsstyring og ekspertise, og talentfulle mennesker innen relaterte felt spiller en sentral rolle. Derfor bør det skapes et sosialt miljø som respekterer og støtter deres ekspertise, samtidig som det styrker åpenheten og etikken i kjernekraftindustrien. Først da vil Korea kunne føre bærekraftig energipolitikk og befeste sin posisjon som en internasjonalt anerkjent kjernekraft.
