Dette blogginnlegget utforsker hvordan stabiliteten til politiske systemer varierer avhengig av hvordan partier telles, og hvordan ulike analytiske metoder kan brukes for å forstå politiske systemer.
Partipolitikk, et viktig element i demokratisk politikk, er delt inn i to dimensjoner: individuelle partier og partisystemer. Et partisystem er en gruppe partier som opererer på en organisert måte. Mens individuell partianalyse legger vekt på vurderingen av de organiserende og verdiskapende funksjonene til politiske partier i tjeneste for deres saker, fokuserer partisystemanalyse på samspillet mellom partier. En sentral del av partisystemanalysen er tellingen av partier. Et stort eller lite antall partier er en viktig indikator på den ideologiske fordelingen av det politiske systemet og stabiliteten i den politiske situasjonen. Dette er fordi partisystemet er nært knyttet til politisk stabilitet. Antall partier viser med andre ord om den ideologiske fordelingen er sentrifugal eller sentripetal. Dette hjelper oss å forstå hvor tett eller langt fra hverandre partiene er ideologisk, noe som gjør partitelling til et viktig verktøy for å vurdere politisk stabilitet.
Inntil nylig har ulike tilnærminger til partitelling blitt foreslått for å forbedre vår forståelse av politiske fenomener. Fremveksten av disse ulike metodene er en del av en akademisk innsats for å analysere partisystemer mer presist og mer detaljert. Så, hva er de forskjellige måtene å telle politiske partier på? For det første er det den "enkle" metoden. I denne metoden anses alle partier som er anerkjent av reglene i et politisk system som like kvalifiserte. Dette har fordelen av å gjøre det enkelt å bestemme antall parter ved å behandle dem alle likt. Denne tilnærmingen tar imidlertid ikke hensyn til at antallet gyldige partier ikke alltid er fast og kan variere avhengig av den politiske situasjonen til enhver tid. Spesielt når det gjelder kabinettansvar, kan antallet gyldige partier variere avhengig av om valget er før eller etter valget. For eksempel, selv om det er flere mindre partier før et valg, kan noen partier forsvinne eller slå seg sammen etter valget, noe som reduserer antallet partier som kan påvirke regjeringssammensetningen.
Den binomiale klassifiseringsmetoden dukket opp for å løse disse problemene. Den anerkjenner bare partier i partisystemet som har seter i parlamentet og som sannsynligvis vil delta i kabinettdannelse. Den binomiale klassifiseringen er et nyttig verktøy for analyse, spesielt når det er høy grad av partifragmentering. I et kabinettansvarssystem er det ikke hvor mange partier det er, men hvor mange partier som kan delta i kabinettdannelse som betyr noe. Det er imidlertid begrensninger for denne tilnærmingen. For eksempel, i et presidentsystem er det vanskelig å sammenligne partisystemet som er resultatet av et presidentvalg og partisystemet som er resultatet av et stort valg ved å bruke en binær klassifisering. Det er med andre ord vanskelig å bruke denne metoden for kryssanalyse mellom styreformer. Samtidig er det en ulempe med denne metoden at den utelukker eksistensen av politiske partier som ikke kan påvirke kabinettdannelsesprosessen, men eksisterer som politiske enheter og utøver politisk innflytelse.
Årsaken til denne begrensningen av den binære klassifiseringen er at ved å vurdere bare de partiene som kan delta i kabinettdannelse, overser den den sosiale og politiske innflytelsen til andre partier. Imidlertid kan disse partiene ofte ha en betydelig innvirkning på den samlede politiske prosessen ved å styrke deres regionale grunnlag eller komme med sterke argumenter i konkrete saker.
"Indekseringsmetoden" dukket opp som en kritikk av de to første metodene. Den understreker den relative verdien av hvert partis stemmer og mandater, uavhengig av om de sitter i kabinettet. Denne metoden beregner "valgt effektive partiindeks" eller "parlamentarisk effektive partiindeks" ved å bestemme den relative andelen stemmer eller seter for hvert parti. Hvis to partier deltok i et valg og fikk henholdsvis 60 % og 40 % av stemmene, deles 1 på summen av kvadratene deres (0.36 + 0.16), noe som resulterer i en valgeffektiv partiindeks på 1.9 (1/0.52). Stortingspartiindeksen skiller seg ut ved at den bruker prosentandel mandater i stedet for prosentandel av stemmer. Denne indekseringsmetoden fungerer som et verktøy for å mer presist forstå forholdet mellom partier ved valg og i parlamentet. Det lar politiske forskere bedre forstå graden av konkurranse mellom partier og kompleksiteten i partisystemet. Denne indekseringsmetoden kan brukes til å sammenligne partisystemer i president- og parlamentsvalg på samme grunnlag. Dette er fordi det konverterer antall stemmer eller seter et parti får ved hvert valg til en relativ verdi og indekserer den.
Til syvende og sist er antallet partier i et partisystem avhengig av hvordan det telles. De ulike måtene å telle partier på presenteres i et forsøk på å komme nærmere realiteten til et komplekst politisk fenomen. Enda viktigere er det imidlertid at det er viktig å komme med en metodikk som ikke er begrenset til en bestemt styreform eller politisk situasjon. Fra dette synspunktet er indekseringsmetoden mest effektiv for komparative studier av partisystemer på tvers av land og for utvikling av generelle teorier om partisystemer. Det åpner for en objektiv sammenligning av ideologiske fordelinger på tvers av politiske systemer og bidrar til å bestemme hvilke partisystemer som er passende for stabil drift av demokratisk politikk. Indeksering har også blitt et viktig verktøy i statsvitenskapelig forskning fordi det gir mulighet for konsistent analyse på tvers av ulike politiske miljøer. I fremtiden vil indeksering fortsette å spille en nøkkelrolle i å analysere den ideologiske fordelingen av politiske systemer og partiinteraksjoner.
